• 22 Mar 17
  • Posted by admin

Intervju med pelsvarslerne: - Jeg måtte stenge følelsene ute

Hva får noen mennesker til å krysse grensene sine, og reise ut med fotokamera for å møte dyremishandlingen der den finner sted? Mange av oss ønsker ikke å se dyremishandling. Det er vondt å se uskyldige dyr bli utsatt for lidelse. Dyr som ikke kan forsvare seg, som ikke har gjort oss noe vondt og som ikke har en stemme til å formidle hva de utsettes for. Derfor er det så viktig at noen mennesker velger å være stemmen deres.

Intervju: av Helene Kristiansen

Jeg har snakket med to av pelsvarslerne, Rune og Silje, som begge har brukt mye av fritiden sin på å dokumentere og avsløre dyremishandling på 200 norske pelsfarmer. Hvorfor valgte de dette? Hvilken motivasjon ligger bak det å gå langt utenfor komfortsonen sin for å gi dyrene en så sterk stemme som overhode mulig?
 

Inspirert av snekkere

Rune

Rune er en av pelsvarslerne fra
Nettverk for dyrs frihet

Rune forteller at ideen og inspirasjonen til å gjøre en systematisk rundreise for å dokumentere dyrs liv på pelsfarmer, kom fra arbeidet som to snekkere satte i gang på eget initiativ. De var ikke dyrevernere og jobbet ikke med noen dyrevernorganisasjon. En av dem hadde en pelsfarm som nabo. Etter å ha sett pelsdyrene sitte i trange nettingbur, kunne de ikke glemme, og bestemte seg for å ta turen ut på pelsfarmer med fotokamera for å dokumentere dyrenes situasjon i burene. Rune sier at dette inspirerte han veldig. Særlig fordi dette var helt “vanlige” folk som tok tak i ting og reiste ut fordi de følte at de måtte gjøre noe, og fordi de visste at bilder ville ha så mye sterkere effekt enn tusenvis av ord. Dette arbeidet foregikk i 2006-2007, og på denne tiden hadde ingen sett grundig bilde-dokumentasjon fra innsiden av pelsfarmene.

Rune forteller at hvis folk skal få opp øynene og for at vi skal klare å skape endring, så trengs det informasjon og bilder fra forholdene som pelsdyrene lever under i Norge:
- Inspirert av snekkernes initiativ, begynte vi å søke opp hvor alle pelsfarmene var lokalisert. Vi skaffet nødvendig utstyr, planla og reiste ut med kart og kameraer, igjen og igjen. Det tok tid før vi lærte å gjøre arbeidet godt nok slik at vi fikk bra nok dokumentasjon, men vi ble mer rutinerte og har lært veldig mye underveis.

Resultatet ble bilder og film fra 200 norske pelsfarmer og flere skritt nærmere en avvikling.
 

Ønsker avvikling

For Silje var motivasjonen å få til en avvikling av pelsdyrnæringen. Hun hadde vært involvert i dyrevernarbeid i mange år, men følte ikke at arbeidet var nok til å skape endring. Man måtte tenke utenfor det man allerede hadde gjort og visste om, og hva som ville være mest effektivt. Som Rune, mener Silje at bilder har mye sterkere effekt enn ord på papir. Hun legger til at dette har vist seg å være tilfellet, etter all medieoppmerksomheten pelsdyrene har fått etter at bildene av rev og mink som led i trange nettingbur begynte å komme ut i offentligheten. Før disse bildene kom ut, var det veldig lite offentlig og politisk fokus på den norske pelsindustrien.

Silje fotograferer forholdene på en revefarm.

Bildene og filmene som pelsvarslerne har fått med seg fra pelsfarmene, viser veldig grusomme hendelser. Dyr med store, åpne sår på kroppen, avbitte ører og haler, revunger som drar seg bortover netting på bare benstumper, og ikke minst: mange, mange døde dyr som har dødd som følge av dyremishandlingen. Når vi ser disse bildene, kan det være lett å glemme de som har stått bak kameraet. Bildene slår så hardt mot oss, gir oss tårer i øynene, får det til å vrenge seg i magen. Men hvordan er det for dem som ser alt dette i virkeligheten? Som er der sammen med dyrene i det grusomme. De som ønsker å fortelle dyrenes historier om et lidelsesfullt liv.
 

Sterke inntrykk

Når jeg spør Rune om hva som har gjort sterkest inntrykk på han, brytes øyekontakten vår og han ser litt ned. Det er tydelig at det er noen episoder som farer gjennom hodet hans. Så begynner han å fortelle, om halvspiste revevalper som ligger blant søsknene sine, om revevalper som har dødd i burene og som henger på grener og gjerder som omkranser pelsfarmene. Pelsfarmerne har kastet dem ut dit som søppel. De bare henger der, som et groteskt signal om at det foregår grusomme ting der. Revevalper med avbitte ben er ikke et uvanlig syn:

- En ganske stor valp var fortsatt holdt i live og greide så vidt å stabbe seg rundt i buret fordi begge bakbeina var avspist. Dette har vi funnet mange ganger. Pelsdyrnæringen sier at de behandler og avliver syke og skadde dyr. Dette har vi motbevist gang på gang. Det er tydelig at syke dyr ofte etterlates alene i burene og lider en pinefull og langsom død, sier Rune.

Rune forteller videre at det ikke nødvendigvis er de styggeste tilfellene som har gjort mest inntrykk: 

Revemoren med alvorlig ørebetennelse.

- Jeg husker spesielt en revemor som hadde en stygg ørebetennelse som så ut til å plage henne enormt. Når vi filmer må vi stå lenge stille og filme hvert dyr for å være sikre på at vi får bilder med god nok kvalitet. Når man står stille på denne måten, får man blikk-kontakt med individene som er der, og man får på kort tid en nærere relasjon til dyret. Denne revemoren virket så plaget. Tanken på at hun står der år etter år for å føde nye kull med valper hvert år var så tragisk. Hun utstrålte så tydelig misnøye og fortvilelse. Hun ble tvunget til å leve et så begrenset liv over så lang tid, og i tillegg plaget med sykdom som ikke ble behandlet. Det er vanskelig å beskrive, men det er mange enkeltdyr man får kontakt med som setter spor og som treffer en rett i hjertet. Det som mange av oss som har vært ute synes er vanskeligst, og som flere har slitt mye med i ettertid, er det at vi ikke kan gjøre noe der og da. Vi ser skjebnene. Vi ser lidelsene, men vi er der for å dokumentere. Så vi må bare observerer, filme og huske at de bildene vi får med oss ut kan være et sterkt verktøy for å presse fram et forbud.  

 

Første året verst

Silje er en av pelsvarslerne
i Nettverk for dyrs frihet.

For Silje var det verst det første året hun var ute på pelsfarmer, men det har også vært mange vonde inntrykk i løpet av årene etter. Silje husker en episode ekstra godt:

- Jeg var på den pelsfarmen der en revevalp satt i samme bur med sin mor som var dø. Det var tydelige tegn på at hun hadde vært død i flere dager. Jeg husker også at de hadde fått mat, fordi det lå mat oppå burrekkene. Så da hadde pelsfarmeren gått rett forbi den døde moren og den levende valpen. Valpen bare satt på samme sted hele tiden. Moren lå død rett foran. Det var hjerteskjærende, sier Silje.

Silje forteller videre om den store kontrasten på turene:
- Vi har vært i alle retninger i Norge. På nydelige steder har vi tatt oss over fjell og gjennom skoger for å komme til farmene. Da har jeg mange ganger tenkt på at disse dyra er så nær en natur de aldri har vært ute i. Disse minkene har aldri tråkket på bakken eller kunnet svømme i vann. Du kan se hvor opptatt de kan være av et rør som er lekker vann. Revene som sitter og ser ut i en natur som de aldri kommer til å kjenne til, faktisk bare et par meter unna. Kontrasten er så stor.
 

Selvherding

På grunn av alle de vonde følelsene, måtte Silje etterhvert begynne å beskytte seg selv for å klare å fortsette å dokumentere dyremishandlingen. I stedet for å slutte å dra ut på pelsfarmer, begynte hun i stedet på en «herdingsprosess»:

- Man må stenge følelsene ute, og fokusere på rent tekniske ting som for eksempel hvordan kameraet er stilt inn. Unngå blikkontakt med dyrene. Unngå nærheten, forteller Silje.

Silje ville så inderlig fortsette å gi dyrene en sterk stemme, så det å slutte var ikke et alternativ. Da måtte hun heller tilpasse seg livet som pelsvarsler og gjøre det hun kunne for å bringe det grusomme frem i offentlighetens lys. Bare på den måten kan pelsfarmene stenges for godt. Rune skyter inn at de har konkrete erfaringer på hvordan arbeidet har bidratt til å stenge pelsfarmer:

- Når vi har kommet tilbake til en pelsfarm vi har  besøkt tidligere år, og nærmer oss farmene er det alltid en spenning. Vi hører etter lyder fra dyr. Er farmen fortsatt i drift? Er det fortsatt dyr i burene? Det øyeblikket vi innser at det ikke lenger er dyr i burene, at alle burene er tømt, det er en enorm lettelse. Det har vært en inspirasjon. At en tom pelsfarm kan gi glede kan kanskje virke rart, men når vi husker at alle burene var fulle av dyr forrige gang vi var der, er det en så positiv følelse å se burene tømt. Fra det første året vi inspiserte pelsfarmer og til i dag er antallet pelsfarmer omtrent halvert, forteller Rune.
 

Saksøkt for å avdekke dyremishandling

Rune inspiserer burene i en revefarm
sammen med annen pelsvarsler.

Både Silje og Rune har blitt saksøkt av pelsindustrien for å dokumentere og avsløre dyremishandling. Det virker helt uforståelig, og det er så urettferdig at de som varsler om dyremishandling risikerer å bli straffet mens de som utsetter dyrene for dyremishandling slipper unna. Når man imidlertid ser hvor effektivt dokumentasjonsarbeidet har vært og hvor mye motstand pelsindustrien har møtt siden bildene og filmene begynte å strømme ut i offentligheten, ser man hvorfor det skjer: pelsindustrien er livredde for pelsvarslerne og vil gjøre det de kan for å stanse dem. Hvis ingen ser hvor mye dyrene lider på pelsfarmene, vil dyrene kanskje glemmes? Det er ingen tvil om at søksmålet er et desperat middel for å stoppe fremtidige avsløringer. De som har noe å skjule, vil gjøre alt for å hindre at det kommer frem i lyset. Dyremishandling «overlever» ofte nettopp fordi få vet om den.

For Silje og Rune oppleves det å være saksøkt som belastning, selv om de står 100% for hva de har gjort. Det er mye som står på spill. De tenker på alle dyrene i de trange nettingburene og at man nå risikerer at ingen får se hvor mye de lider igjen. For Rune og Silje er det uakseptabelt at dyrene skal lide i det skjulte så lenge pelsindustrien er lovlig i Norge. Som Silje presiserer:

- Vårt arbeid er viktig, og har vist at lite har forandret seg i pelsdyrnæringen gjennom årene fordi burlivet er det samme og det er uforenelig med et godt liv for en rev eller mink. Ved å fortsette med dette arbeidet håper jeg at politikerne til slutt tar dyrevelferd på alvor og forbyr pelsdyroppdrett, sier Silje.
 

Bilder skaper endring

På slutten av intervjuet spør jeg hvorfor vi andre burde støtte dokumentasjonsarbeid? Hvorfor skal vi støtte dem som tar med seg kamera og drar dit dyremishandlingen skjer i håp om at det vil føre til at fremtidige dyr skal få slippe den samme skjebnen:

- Det er en utbredt oppfatning at Norge ikke har store dyrevelferdsproblemer, og at det bare er “de andre” landene som har et dårlig industrielt dyrehold. Dette er en veletablert myte som sitter dypt i folk, og som vi også ser at tilhengerne av industrielt husdyrhold, men også noen ganger politikere, spiller mye på. Den beste måten å bryte ned denne myten, tror jeg er vise bilder som river den i stykker. Dyrene kan ikke ta den kampen selv. Vi vet at det skjer omfattende vanskjøtsel, og at lovlig dyrehold i landbruket er fullspekket med dyrevelferdsproblemer. Jeg tror at bilder har en veldig mye sterkere overbevisnings- og påvirkningskraft enn ord. Vi har også sett hvor sterkt inntrykk vårt bildemateriale har hatt, og den store innvirkningen det har hatt på opinionen, på politikerne og på pelsindustrien selv. Mange pelsfarmer har også uttalt i media at de har valgt å avvikle på grunn av presset som kommer etter negativ oppmerksomhet, understreker de to pelsvarslerne.

Så hva kan vi lære av Rune og Silje? Jo, vi kan lære at mye av det vi ikke vil tenke på at skjer, faktisk skjer, men at vi trenger noen som kan bringe dyrenes historier ut i offentlighetens lys. Vi kan ikke godta at dyr plages i det skjulte, men da må vi stå sammen og støtte dem som bryter ned veggen mellom oss og dyremishandlingen. Bare da kan vi få til endring. Bare da kan vi få slutt på dyremishandling. For de fleste av oss er enige i at dyr ikke skal lide. Vi trenger bare å bli påminnet om at det faktisk skjer. Da trenger vi sånne som Rune og Silje. 

Les mer på www.pelsvarslerne.no.